Diktsamling

(Før vi begynner: hvis du synes dette blogg-innlegget er for langdrygt så les det siste ordet i dette innlegget)


Den siste tida har jeg gått ned 3,5kg, jeg har vært 15 m fra 5000 meters høyde, jeg har avkreftet mange fordommer jeg har mot Amerikanere og sist men ikke minst jeg har spist vafler, sjokoladekake, hjemmerøstede peanøtter, spekepølse, melkesjokolade med daim, melkesjokolade med mandler(walters)+hjemmelagde cookies, sjokoladekake og kaffe. Livet er søtt!


Jeg har altså vært på Mt Kenya.. ett passe høyt fjell med fantastisk natur, gode mennesker(ja til og med GODE Amerikanere) og (altfor)små lunsjrasjoner. Det var flott!

Dette er Åsmund, Ola, Brant og Eric, nesten På toppen av Lenana Peak(4985 moh)(egentlig bare en tulletopp, i og med at den høyeste toppen er høyere). Vakkert!!

Onsdag for nå to uker siden møtte jeg og Åsmund opp i Nairobi klare til å bekjempe vårt til nå høyeste fjell. Vi skulle dra kl 2 på formiddagen, men fant etterhvert ut at vi ville bli noe forsinka. Denne lille forsinkelsen viste seg å vare ca hele dagen. Og mens jeg satt og ventet fikk jeg tid til å skrive ett par dikt:

Tid

En annen aktivitet for å drepe tid. Minner meg om gamledager
da jeg og bestemor hadde det gøy på Kjølen:D

Er relativt

var det noen som sa

og det er vel sant..

Tid er relativt

kostbar iblant

skulle man tro

dem som velger motor framfor å ro

Tid er kjedsommelig

Tid er for kort til å bli

Der du er nå

På tide å gå

Tid er

eller ikke

I alle fall ikke i Kenya

Afrika

En øy.

Midt mellom Atlantern

Og det indiske havet

Før var det en halvøy

Men så kom den kanalen

Lenge før NRK var på lufta

Suez-kanalen

Og hvem var egentlig Zues?

Jeg tror det er en hersketeknikk

Splitt og hersk

De Romerne!

Etter dikting, bondesjakk, tegning, og diverse hjemmelagde brettspill kom vi oss omsider avgårde.. Kl 22.00! Dette er Afrika

På vei opp fjellet møtte vi brann:

Åsmund og Eric, vår Amerikanske venn.. Som egentlig er Norsk. Han stammer nemlig fra Hardanger, og kan spore slekta si direkte tilbake til Harald Hårfagre og er etterkommer etter en av de heldige sønnesønnene hans, som ble slapp unna onkelen Erik Blodøks(som likte å drepe brødrene sine og slekta deres). Jeg trodde aldri jeg skulle få bruk for Snorre i Kenya, men verden er morsom. 

 

Det er ikke bare etterkommeren til hårfagre                      Jeg måtte selvfølgelig prøve å slukke brannen som
    som er hårfager                                                                 den helten jeg er, men det førte bare til mer brann

Dette er meg og Åsmund, vi chiller ved foten av fjellet.. (Er jeg så tung?)

Dette er litt av resten av gjengen vi gikk opp med. Vi var 26 studenter fra Dagstjerne universitetet i Nairobi. Bra folk! (til og med amerikanerne) (du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver som om jeg ikke liker Amerikanere.. ..jeg vet egentlig ikke, men jeg tror jeg har noen fordommer mot dem pga politikk, krig, mcDonalds, Hummer og så videre. Det er rart med det, folk er folk overalt, og hvis man snakker med dem vil man fort forstå at de fleste er mer en folk, de er ålreite folk!)

Vi nådde toppen tre dager etter at ferden startet... Vi hadde en nydelig utsikt:  

Vakkert

Tankene mine når jeg var omgitt av dette Guds fantastiske skaperverk skrev jeg også ned i ett dikt:

(diktet bør leses sakte, hvis ikke blir det litt for kort, jeg må også nevne at på toppen er det tynn luft, så man tenker kanskje ikke de mest briljante tanker der oppe..)

Her sitter jeg

Et fjell

Hvor kom det fra?

Undenfra?

Ovenfra?

Ikke spør meg

Jeg er da ingen Geolog!

Det var min fjelltur til Mt Kenya.. 

En suksess!

Da jeg kom tilbake møtte jeg Johanne i Nairobi, min gode venninne fra Øytun ifjor. Vi lagde vafler og pratet til langt på natt, litt lykke på jord... Takk. (jeg glemte å ta bilde av henne.. men jeg har ett fra ifjor)

Johanne, meg, Guro og Sigbjørn.. Gode gamle dager, fra fisketur og bålkos ved Altadeltaet..


Nå for tida driver jeg å sier "hadetbra" til folk her i Nakuru. Det er litt trist, men samtidig morro i og med at jeg møter så mange fantastike mennesker.. Idag skal jeg bake kake, og vi venter 10 mennesker i vår lille leilighet. De siste dagene har jeg nesten kun spist mat jeg har fått..  ..noe som virkelig er bra for meg for jeg vedda på at naboen min ikke ville spise en spiseskje med kanel, men jemmen gjorde han det, og nå er lommeboka mi tom:D. Igår foreksempel var jeg på besøk fire-fem ulike plasser i løpet av dagen... Gjestfriheten er til å ta og føle på.. Jiipi!

Kakebaking og deretter spising med min gode bibelgruppe. 

Det var (heldigvis)alt for denne gang, håper noen har holdt ut... Hvis du ikke orket å lese alt så unnskyld for at jeg er langdryg.

Unnskyld!

En halv tannboerste!

Naa sitter jeg paa kontoret i Nakuru by. Aasmund min gode venn og teamkamerat er paa besoek.
I morra drar vi paa fjelltur, naermere sagt mt Keyna som er den hoeieste toppen her i Kenya.
Derfor har jeg
klippt tannboersten min i to
 hivd pappen i toallettpapiret i do
Skvisa ut tannkrem som var til overs
Og ellers 
Er jeg klar!

Poteter i uglemos

Hei igjen. Nå er det en stund siden jeg har rørt pennen, ikke fordi det ikke skjer noe her nede i Kenya, men heller fordi det skjer litt for mye her til at alt blir gjort.  For tiden er det ganske tørt i Nakuru. Siden begynnelsen av Desember har det ikke regnet stort. Da kommer vannbilen. Kjekt. For en Nordmann(vi har visst 450000 innsjøer ifølge Wikipedia) kan det være godt å oppleve å måtte vaske seg med mindre en en full bøtte vann innimellom, for å forstå hvilke problemer man møter i andre deler av verden.. 

Åsmund. Vi lagde Eplekake i en kasserolle
 kl 1 på natta.Vi funderte oss samme
natt fram til at livet er herlig. (har man smør kan
man vel ikke si noe annet?)

Ellers har jeg hatt besøk av min gode venn Åsmund som er en del av Team Kenya. Vi koste oss mye, har fundert litt på livet og fartet Nakuru sammen. I tilegg var vi med på såkalt inreach der alle studentene på universitetet blir besøkt av noen i kristen-unionen. Veldig bra. Men en slående forskjell fra Norge når man var rundt og besøkte folk, var at alle var kristne. Vi besøkte 5 rom, og traff sikkert 20 mennesker og alle hadde en eller annen kristen tro.. Hehe.. Så jeg spurte heller om folk kunne vitne for meg.. 
Jeg og Åsmund besøkte også ett barnehjem.. Det var hyggelig. Vi fikk holde noen spebarn som hadde blitt forlatt av foreldrene i skogen for å dø. Ikke bra. Slikt får en til å verdsette sine gode foreldre der hjemme...

Her om dagen dro jeg, Keter og nabo'n på fjelltur. Menengai-kateret var målet. Menengai er ett av verdens største vulkankrater på hele 90 km2, og navnet stammer fra Maasai og betyr "stedet med døde kropper" eller "der djevelen bor". Hyggelig. For at våre kropper ikke skulle falle inn under kategorien av det første nevnte navnet på krateret pakka vi med oss masse vann, litt yoghurt og noen mangoer. Klare for tur. Først viste Keter oss veien, men da han holdt på å lede oss utfor ett 200 m høyt stup tok jeg og nobo'n over, i håp om at dette skulle bli den eneste nær-dødenopplevelsen denne dagen. Den gang ei. Den neste episoden var en individuell nestendød erfaring. Vår gode nabo (som heter Eva hvis du lurte) var nemlig ikke i en fortreffelig form. Dermed trodde hun at hun skulle dø etter Lunsj, i og med at vi skulle bestige 500 høydemeter i bratt terreng, noe som nesten viste seg å stemme. Men det er nå morroa virkelig starta. 

                                                                                                          Meg og Keter(og nabo'n bak). Rett                .                                                                                               før vi nesten går utfor ett stup..

Nabo'n og Keter, rett etter lunsj...

Vi var på nesten på terskelen på vulkanen da jeg kløyv opp foran de andre for å få noen flotte bilder av naturen. Jeg gikk i en kløft og ante fred og ingen fare da jeg plutselig hørte spraking 50 meter der framme. Jeg lurte fælt på hva dette kunne være, før jeg så røyk som steg opp mot himmelen og blandet seg med livlige flammer som slikket ivrig oppover åssiden. Når jeg så flammene lurte jeg ikke lenger så fælt, men konkluderte med at: "Det brenner"

Jeg begynte først å løpe mot brannen. "Ett ypperlig motiv!" tenkte jeg. Deretter kom jeg til å tenke på at en brann egentlig sikkert er litt farlig. Og kanskje særlig en Afrikansk gressbrann. I tillegg hørte jeg nå skrikende stemmer, og i min litt paranoide hjerne kunne jeg klart og tydelig høre at de ropte "We know you are there!!". Var dette ett angrep? Nå begynte også noen steiner å rulle ned åssiden, og med tanke på mine venner lengre nede(og med kunnskap fra min klatrelærer Bjørnulf på Øytun) skrek jeg for harde livet "Stones! Get OUT of the WAY! SToooones!" Deretter gjemte jeg meg selv bak en stein, jeg var nemlig nå ganske sikker på at jeg var under angrep.. 

Nede i åssida hoppet Keter og nabo'n unna noen livsfarlige steiner, og de tenkte begge de samme tankene som meg. Er dette ett angrep? Deretter så de noe ikke jeg så. Nemlig to unge menn som kom rullende nedover åsen, desperate etter å komme unna ilden der oppe. Den ene hadde mista en sko, og den andre mangla skjorta. Der var forklaringen. De hadde nok tatt seg en røyk, blitt overraska av flammene og løpt for harde livet mens de løste ut stein på veien. Altså var dette ikke ett angrep av blodtørstige Maasaier, men kun ett resultat av tobakkens slaveri(jeg merker jeg er blitt påvirket av kenyanere...). 

Om ikke dette var nok nesten-strykemed-ing, møtte vi så noen folk som ikke hadde tatt med seg vann på vei ned i krateret. De var ganske desperate, så jeg gav først damene og deretter mennene, 6 tilsammen.. I tillegg fikk de mest trengende sjokolade(noe jeg ikke gir bort til hvem som helst). Vi fant en vei opp gjennom flammehavet(jeg overdriver her litt, for spenningens skyld) og ca på toppen besvimte den ene jenta og forble borte i en halvtime(jeg overdriver her ikke, fordi det var nok spenning som det var).

Alt gikk bra. 

For en fantastisk da! 

Nå er jeg gla,
at jeg ikke ser ut som  denne steinen, eller ble truffet av en lignende...

                                                                                                                          Stein

Til slutt kan jeg nevne at jeg har vært på korstog. Det er noe kristen-unionen på universitetet arrangerer nå og da for å nå studenter som ikke kommer til de vanlige møtene... Det er ikke så blodig som det høres ut, faktisk var det ikke noe blod, bortsett fra mitt eget neseblod som ikke ble framprovosert av vold, men kanskje heller av å være sliten etter en helg med nærdødenopplevelser og en søndag med kirke til dagen ikke lenger er hviledag, men omtrent heller som en fullverdig arbeidsdag.. Phh.... ..slitsomt..

Moderne korstog.

 Ha det godt! Vi snakkes. Hakuna matata!